Tenkte å skrive en ganske så personlig innlegg.
Ville ta opp et tema som faktisk rører meg mye.
Vekten min.
Jeg var 56/57 kg for 3år siden,aldri tenkte jeg noen gang på vekten min.Jeg var fornøyed med den jeg var. Men ett år senere raste jeg ned i vekt.Gikk helt ned til så tynn som 44kg.Jeg la ikke merke til vekten min selv før folk begynte å kommentere det på jobben, så begynte jeg å høre det på skolen.Plutselig hørte jeg det over alt.
Jobb,skolen og hjemme.
Jeg hadde alltid vært en ganske så tynn jente, sunn også. Men de siste årene ble kroppen min ganske så tynn uten en ordentlig begrunnelse.Jeg jobbet veldig mye i vg2 fordi jeg ble lei av skolen og følte ting gikk så dårlig der, så ville heller jobbe fordi der hadde jeg det så gøy. Kroppen ble lett påvirket av alt. I vg3 gikk jeg gjennom en god del problemer med en kjærste jeg hadde. Kroppen ble nok påvirket av alle de problemene som oppsto i forholdet vårt. For å glemme alt, pleide jeg å jobbe mye. It was my escape.
Kom på skolen og hørte hele tiden om hvor tynn jeg var. Jeg var redd for at noen ville si det videre til helsesøster så jeg begynte med å gå med store baggy klær så ingen kunnne se kroppen min. Jeg skammet meg masse.Jeg spiste veldig lite, noe jeg ikke valgte selv. Jeg lott livet påvirke meg alt for mye.
så i 2010 etter vgs og problemene med eksen og alt var bedre,begynte jeg med å prøve å legge på meg. Prøvde å spise flere måltider, spise i mellom måltidene osv. Det var vansklig på begynnelsen, var så uvant til så mye mat. Men tiden gikk og jeg gikk opp til 46kg. Jeg oppdaget at jeg forbrenningen min var veldig høy, noe jeg aldri visste. Jeg tok ett år fri, og jobbet, og siden jeg var så tynn hadde kroppen vansker med å takle hverdagene på jobben, noe sjefen så.Jeg gjorde alt for å legge på meg, men alt jeg gjorde funket ikke. Dro til legen og hun ga meg samme råd som mamma, spis mer mellom hver måltid og begyn å tren.
2010, november møtte jeg på kjærsten min. Han sa jeg var vakker. Han var den eneste som ga meg masse kommentarer som fikk meg til å føle meg pen <3 Når jeg tenker tilbake så hjalp det meg masse. Når man hører konstant stygge ting om seg selv..blir selvtilliten ødelagt. Jeg visste ikke da at kjærsten følte også at jeg var altfor tynn, men han sa det aldri fordi han visste jeg hørte sånne ting hele tiden.
Vi er nå i 2012.
Jeg veier 48kg..
Føler at jeg gjør fremskritt. Men det er så vansklig å legge på meg. Jeg spiser svært bra nå og kjærsten har vist meg masse gode råd med mat. Han passer godt på at jeg spiser ordentlig og setter meg ned og tar litt tid til meg selv. Saken er at jeg har lagt på meg fra de siste årene, men fortsatt er jeg unhappy. Når jeg ser på meg selv i speilet er jeg ikke glad. Jeg vil ha det alle andre jenter har. Former. Ja jeg har en rumpe men skulle ønske jeg hadde mer kjøtt på kroppen.
Kjærsten sa i dag da jeg spurte han om jeg trenger å legge på meg sa han
"Jeg vil kun se deg glad og fornøyed med den du er. Jeg syntes du er vakker uansett hvor tynn eller hvor stor du er. Men jeg vil at du skal være sunn og glad."
Jeg hører konstant mye om hvordan "store" jenter vil gå ned i vekt. Det er urovekkende. Jeg vil ha det dere har. En fin og fulldig kropp.Men det er så vansklig for meg å legge på meg så mye. Jeg skal prøve, jeg skal oppnå målet mitt.Er lei av alle kommentarene jeg får. Er lei av å ikke greie å smile når jeg ser meg i speilet.Jeg skal begynne å trene snart, vet jeg ikke kommer til å ha så mye tid til det, men jeg håper på en god resultat.
Beauty
It's a killer.
Kommenter gjerne..feeling abit down.
Etter å ha vært syk og ikke greid å svelge ordentlig ble det mye suppe fordi det var lettest. Gikk ned 2 kg. Er tilbake på 45 kg..
